Historie H-4525

Historien rundt H-4525 Ødegaarden-bussen


Ødegaardens Bilruter – først litt historikk:


Ødegaardens Bilruter i Bamble er et gammelt selskap. Det ble stiftet den 6. september i 1909 under navnet Bamle Automobil-Aktieselskab, og med en aksjekapital på kr. 12.000.-, a kr 100.- pr.aksje.


Den første bilen var en svensk Tidaholm som trafikkerte ruten Kragerø – Stathelle med to turer pr. dag. Turen tok to timer og kostet kr. 10.- pr. person.


Den neste bilen ble lånt fra Kristiania, en brunlakkert tysk Adler. Bil nr. tre var en rød engelsk Armstrong som gikk fra 1910 og fram til 1926.


Etter at selskapet gikk konkurs i 1912, kjøpte S.J. Thorsdal bilen, og nå kom også Simon Ødegaarden inn i bildet som konkurrent.

I 1924 gikk disse to sammen i kompaniskap. Her kom også Simons svoger Kornelius Ødegaarden med, samt Bjørge i Skien.


Dette selskapet ble oppløst i 1935. Simon Ødegaarden overtok da det hele alene og drev det fram til sin død i 1954.


Deretter overtok hans sønn Arnold. Men han ble syk og døde allerede i 1959 og hans bror Rolf ble da den neste sjefen. Men han ble også syk og døde kort tid etter i 1960.


Nå ble det et par vikarer som ledet virksomheten, tidligere disponent i ØTA, Lars Gjærum og deretter Bærulf Fjeldvik som arbeidet på samderdselskontoret.

I 1961 ble Tom Olsen ansatt som disponent. Han kom fra stillingen som bestyrer av Transportsentralen på Stathell. Tom ledet selskapet fram til 1973 da han så tragisk ble drept i en trafikkulykke utenfor anlegget på Nylende.


Nå måtte Simons barnebarn Henning overta på timen, noe som var imponerende gjort, han var tross alt ikke gamle karen på det tidspunktet. Men han klarte jobben med glans med  både farmor Henny og mor Ingeborg som solide støttespillere.


Når Ødegaardens Bilruter fikk sine originale og særegne farger på bilene, vites ikke sikkert. Men mest sannsynlig på slutten av 30- eller starten av 40-tallet.


Selskapet var også i sin tid landets største privateide rutebilselskap, med vel 50 ansatte, rundt 35 busser og ca. 15 lastebiler/tilhengere.

Hovedstasjonen på Nylende i Bamble ble bygget i 1939, men det første verkstedet var en liten smie på Åby. Garasjeanlegget på Maistanga i Kragerø kom i 1949, samme år som garasjene på Bilstad, Vold.


Selskapet hadde konsesjon på ruter i hele området, med hovedrute Skien – Kragerø.

Det var også en utstrakt gods- og melkerutevirksomhet, godsrute Kragerø – Skien hver dag, kjøring for Linjegods både innen- og utenlands, omtrent daglige transporter fra Skien Aktiemølle og mange andre kjøreoppdrag.

Turkjøring ble etter hvert en bra inntektskilde, både via Teletur og senere fra eget reisebyrå. Undertegnede hadde pr. 1974 den lengste turen i selskapets historie til da med 5050 kjørte km over tre uker, til Paris, Rivieraen, Monaco, Italia m.m.


Men intet varer evig. Aksjemajoriteten i selskapet ble overtatt av Norges Statsbaner med 85 % 15. desember 1993. Etterhvert overtok de det hele og selskapet ble til Grenland buss – Nettbuss og i løpet av 1996 var Ødegaardens Bilruter A.S. borte for godt, etter lang og trofast tjeneste i transportens virke.


Så til historien rundt H–4525:


Bussen ble levert fra Bjørges karosseri i Duestien Skien den 15. juni 1961 til Ødegaardens Bilruter i Bamble. Den ble registrert samme dag og hentet av selskapets «flaggsjåfør» Finn Grøgaard.

Bussen ble behørig fotografert utenfor Telemark Arbeiderblads lokaler slik var vanlig den gang når en ny buss ble levert.


Diverse data om bussen:

¤ Scania Vabis B 75 581, 1961 mod. Diesel.

¤ Motornummer : 808436.

¤ Understellnummer : 521099

¤ Akselavstand : 5.75 m.

¤ Egenvekt : 7.100 kg.

¤ Nyttelast : 3.150 kg.

¤ Totalvekt : 10.250 kg.

¤ Bredde : 2.35 m.

¤ Lengde : 10.85 m.

¤ Høyde : 3.00 m.

¤ Sitteplasser : 42

¤ Ståplasser : 0.

¤ Dekkdim. Foran : 10.00–20

¤ Dekkdim. Bak : 10.00–20

¤ Frontmotor–150 HK.

¤ Høyrestyrt.

¤ Luftbremser.

¤ Full servostyring.

¤ Mikrofon.

¤ Fargeskjema : Orange med grønt tak.

¤ Pris chassi: kr. 84.100.-.

¤ Pris karosseri: kr. 45.850.-

¤ Totalpris: kr.129.950.-.


Bussen ble straks satt inn i hovedruten Kragerø–Skien hvor den gikk i flere år. Faste sjåfører på denne ruten var Finn Grøgaard og Kristian Solberg, begge fra Kragerø.

Det var slik at nye busser ble satt inn i en av hovedrutene Kragerø–Skien med stasjoneringssted i Kragerø, og motsatt Skien–Kragerø med stasjoneringssted på Vold.


Det var ganske mye trafikk på 60-tallet og bussene var som regel fulle. Ofte måtte ekstrabusser settes inn på disse rutene. Det var korrespondanse med ADS i Årøsvingen for passasjerer som skulle videre til Porsgrunn eller Skien eller tog fra Eidanger stasjon og motsatt.

ADS hadde ikke konsesjon gjennom Bamble den gang.


Traséen var den gamle Sørlandske hovedvei, riksvei 40, - som den gang var smal og svingete. Mange steder var det ikke passering for to store kjøretøy så det ble mye trening på rygging. På vinteren ble ikke utfordringene mindre og kjettingene måtte ofte fram. Varmen i bussene ble regulert med eksosvarmen ved å skru i plugger med forskjellige åpninger. Dette fungerte greit, selv om det stadig luktet brent gummi av passasjerenes sko og støvler.

Men nr. 25 var av det mer moderne slaget og de gamle pluggene var her en saga blott. Den var nemlig utstyrt med tre varmeovner under setene i bussen samt en hos sjåføren. 


Bussen var svært god å kjøre men kanskje vel lett på rattet før en ble kjent med den nye servostyringen. Bussen ble også benyttet en del i turkjøring slik alle nye busser ble.


Etter som tiden gikk, kom det flere nye busser i selskapet og nr. 25 ble tatt ut av hovedruten og satt inn i andre ruter. Den gikk en del som arbeidsrute på Valle–Stathelle–Herøya m.m.og deretter ble det en skjebne som så mange andre busser delte; skoleruter!

Siste stasjoneringssted var ved anlegget på Vold hvor den gikk en del i ruten Herre–Porsgrunn, men ble mest benyttet på strekningen Kilebygda–Skien med Einar Haugen som sjåfør.


Einar Bjørnerud var «sjefen» på Vold og hadde ansvaret for service og vedlikehold av bilparken i tillegg til at han steppet inn som sjåfør etter behov.


Nr. 25 levde ellers et rolig liv og var ikke innblandet i noen ulykker eller hendelser som forårsaket avisoverskrifter.


Men så kom tiden for oppbrudd, og tjenesten i selskapet var over! Den 20. mars 1977 ble den overlevert til skraphandler Fritzen for kr. 0.-. Da hadde den kjørt, fra ny; 761.400 km.


Hva som skjedde de påfølgende år har vi ingen oversikt over, kun at den i en senere periode hadde adresse på Rjukan.


Vi regnet selvsagt ikke med å noen gang se denne bussen igjen, den var tross alt overtatt av en skraphandler!


20 år etterpå, historien til H-4525 fortsetter:


I 1997 holdt vi på med et større restaureringsprosjekt på Nylende i Bamble. En buss fra ØBR, også en Scania Vabis. Nemlig H–4731 (nr. 31) fra 1964. Denne bussen ble bygget som den siste ved vårt karosseriverksted på stedet. Denne ønsket vi svært gjerne å restaurere. Den var tidligere solgt til Ole Haugerud på Rugtvedt og han benyttet den til «musikkbuss» da han kjørte land og strand rundt og solgte plater og kassetter. Senere ga han den bort til en kamerat, Kåre Glittum på Stathelle. Vi kjøpte bussen av sistnevnte for kr. 1.500.-.

Dette var imidlertid en tungt prosjekt med mye rust og elendighet, noe som skyldtes at den i 1967 hadde et ufrivillig opphold i Voldsfjorden da den rullet ut av garasjen på Vold og rett i fjorden! Den ble nok i ettertid ikke skikkelig tørket, derav de mange rustskadene.


Men så, en sommerdag i 1997, observerte et av våre medlemmer (var det ikke Agnar, tro?) en buss han antok måtte være en tidligere ØBR-buss komme kjørende sørover på E-18.

Den hadde selskapets orange farge på sidene mens det originale grønne taket var lakkert blått!

Styret ble interessert og begynte å undersøke saken om hvilken buss dette kunne være!

Den hadde registreringsnummer H–19610. Undertegnede kom fram til at dette måtte være gamle ØBR-buss nr. 25, - en 1961 mod. Scania Vabis!

Dette ble svært interessant, spesielt for meg, som kjente bussen godt og hadde kjørt den som ny og i mange år deretter til den gikk ut av selskapet. Var det mulig å sikre oss denne? Den var jo kjørbar og registrert!


Det ble mange telefonsamtaler fram og tilbake bl.a. med Biltilsynet!


På vårt styremøte den 12. august 1997 behandlet vi saken. Der fikk vi rede på at bussen med registreringsnummer H-19610 var registrert som lastebil.

Leder den gang, Bjørn Bunkholt, hadde benektet dette overfor en ansatt ved Biltilsynet – dette var en buss og ingen lastebil! Vi hadde jo sett den! Nei, var den registrert som lastebil så var det en lastebil. Basta!

Vi hadde også fått rede på at bussen, eller lastebilen for den saks skyld, nå var avertert til salgs.

På vårt nevnte styremøte ringte vi derfor til eieren, Bernt Langseth, som vi hadde oppsporet,  Han kunne opplyse at bussen var solgt i dag, av alle dager, til en ved navn John Einar Vindfjell, med adresse i Kammerfoss, Kragerø.

Vi arbeidet videre med saken og fikk stadfestet at dette virkelig var ØBR- buss nr. 25!


Kåre Gjelstad fikk deretter kontakt med Vindfjell som kunne opplyse at han hadde bussen stående på en gård ved Sunde Bru i Gjerstad, mens han selv bodde på Klyve.

Han kunne nok tenke seg å selge bussen han nettopp hadde kjøpt, hvis vi ble enige om en akseptabel pris. Deretter avtalte vi en tur til Gjerstad for befaring av bussen.


Kåre og jeg dro avsted den 28. oktober 1997.

Bussen så i utgangspunktet brukbar ut der den sto i gården med noe av det originale på plass. Det opprinnelige grønnlakkerte taket var imidlertid overmalt med en blåfarge. Setene var dessverre borte, kun et par av disse var tilbake. I bakstussen var det montert en stor lem, for transport av rallybiler, som var eiers planer med bussen. De fleste innvendige sideplatene var skiftet og gulvet var teppebelagt. Men ellers var lite endret og bussen var, ifølge eier, i god kjørbar stand. Det var forholdsvis lite rust å se så det kunne virke som et brukbart restaureringsobjekt.

Vindfjell virket positiv til handel så vi dro ganske optimistiske hjemover, dog uten å ha prøvekjørt bussen.


Kommet vel hjem, tok vi en ringerunde til de øvrige styremedlemmene og diskuterte saken. Jeg tok også en tur til Henning Ødegaarden, tidlige eier av bussen, og orienterte han om våre planer.


I slutten av oktober var styret igjen samlet og Vindfjell ble kontaktet med hensyn til prisen. Vi diskuterte litt fram og tilbake og ble til slutt enige om en pris på kr. 10.000.-.

Prisen var kanskje noe i høyeste laget, men vi hadde nå en mulighet til å sikre oss et brukbart objekt og dermed bevare en ØBR-buss for ettertiden!


Etter avtale med Henning Ødegaarden som ennå hadde bestemmende myndighet over garasjeanlegget på Nylende, kunne vi vederlagsfritt få låne det ene løpet i selskapets gamle karosseriverksted til bussen inntil videre. Her kunne vi også få oppbevare den gamle kranvogna fra ØBR, en canadisk Chevrolet fra 1942 som vi tidligere hadde fått av Henning.


Så reiste Kåre og jeg igjen ut på oppdrag, denne gang til Klyve den 3. november, hvor bussen nå var parkert. Salgsmelding ble underskrevet og jeg kjørte deretter bussen opp til Bjørges karosseri på Rødmyr, hvor Christian Bjørge og Rolf Larønningen tok bussen i nærmere øyesyn!

Bussen ble jo bygget hos Bjørges karosseri i 1961, like før disse to herrer begynte i firmaet. De var enige om at det nok kunne bli en brukbar buss av denne igjen etter hvert. Agnar Waldemarsen og Vidar Ottersen dukket også opp og alle var positive til foretagenet.

Jeg kjørte deretter bussen til Bamble og parkerte den i karosseriverkstedet på Nylende. Jeg hadde en behagelig tur og dette var jo også en av de første bussene jeg kjørte da den var ny med mitt ferske offentlige førerkort. Ogg alt fungerte utmerket etter alle disse årene.

Dagen etter ordnet Kåre med betalingen og bussen var endelig vår!


Så var det å ta til med dugnadsarbeidet på Nylende.

Men først måtte vi avvikle arbeidet med H-4731 som vi hadde stående på baksiden av garasjeanlegget. Vi hadde lagt ned mange timer på denne allerede som nå dessverre var bortkastet tid. Men vi vi valgte å heller se på dette som god trening.

Willy Hanssen Transport på Stathelle assisterte oss med sin egen renovasjonsbil slik at vi fikk ut motoren og gearkassen. Bussen ble også strippet for det meste som vi senere kanskje kunne ha bruk for.

Så var det å tilkalle Viking som fraktet vraket til «Kalk-Johnsen» for destruksjon den 31. august 1998.

Jeg fulgte med på denne siste ferden alene, det er ikke ofte at bare én følger en kjær til det siste hvilested! Her ble jeg vitne til at det grusomme "uhyret med store tenner" grep fatt i den kjære bussen og krøllet den sammen som papir! Så var livet på veien over for nr. 31 og den oppstår kanskje som deler i andre biler en dag! Jeg hadde kjørt denne også i mange år, både i Kragerøruta, Ringruta, Asdalruta og på mange turer!


Men før dette skjedde, hadde vi for lengst begynt på dugnadsarbeidet på vår nye buss, fra november 1997. Vi satte i gang med friskt mot, nok en gang! Bussen ble strippet og de fleste sideplatene fjernet. Vi merket plater og lister med nummer. Noe av rammeverket var dårlig og nye deler ble sveiset inn. Det gamle gulvet ble også fjernet. Slik holdt vi på i et års tid.

En fast dugnadsgjeng møtte trofast opp og vi ble en fin sammensveiset gruppe der langt borte i Vest Bamble.


Ut fra Nylende, Bjørge neste stopp:


Etter et års tid, i oktober 1998, fikk vi meldingen vi helst ikke ville høre men som ikke var overraskende; vi måtte flytte ut da Grenland Buss skulle benytte verkstedet til annen virksomhet. Men vi kunne få ta med oss det meste av utstyret som fortsatt sto her, noe vi selvfølgelig satte stor pris på. En stor, tung og gammel dreiebenk, en bormaskin og en god del annet utstyr.

Øyvind Reiersen stilte velvillig opp med sin lastebil og vi lastet denne opp til randen med verktøy, utstyr, lister og materialer. Dette skjedde i november måned.

Den store dreiebenken og bormaskinen var for store til å ta med og vi hadde heller ikke noe sted å lagre disse. Men Trygve Mikkelsen på Valle var imøtekommende og lot oss plassere dette hjemme hos han. Han ordnet transporten med sin egen lastebil.


I mellomtiden hadde Bjørge Karosseri gitt oss lov til å plassere bussen vår hos dem, noe vi ble svært takknemlige for. De kom som reddende engler og uten disse er det vel heller tvilsomt om prosjektet i det hele tatt hadde latt seg gjennomføre! Vi takker både Christian og Rolf for all hjelp underveis, de har vært helt enestående!!


Vi fikk også parkere den gamle kranbilen vår hos dem. Denne ble fraktet opp med en annen kranbil. Her fikk vi også lov til å plassere en container på tomta til alt utstyret vårt. Den ble fort full.


Men før vi plasserte bussen hos Bjørge, måtte rammen sandblåses. Dette fikk vi gjort hos Frank Jensens verksted på Skotfoss. Kåre og jeg kjørte bussen dit, en kjølig fornøyelse med strippet buss. Vi foretok også en fotoseanse utenfor ØBRs gamle garasjeanlegg på Vold på turen.

På Skotfoss ble bussen stående i to dager og fikk en skikkelig overhaling av understellet! Så ble den hentet og kjørt til Bjørge og dugnadene kunne fortsette der!


Vi kom i gang i januar 1999 og skiltene H–19610 ble innlevert.

Dugnadsgjengen stilte opp på ny, annen hver lørdag og også enkelte andre dager når det var noe ekstra som skulle gjøres.

Fellesskapet og samarbeidet fungerte alltid svært bra. Kaffepausene var viktige og her ble det diskutert buss opp og ned. Magne Strand fra Lunde stilte alltid opp med ferske kaker og annet snadder fra konas bakeri. En hjertelig tatt til dere begge!


Bussen ble som regel kjørt inn i verkstedet når plassen tillot dette og arbeidet gikk med liv og lyst! Men det hendte nok at vi ble litt mismodige til tider. Det ble kanskje mer arbeid enn vi hadde tenkt oss og mange vriene oppgaver å ta fatt på. Men vi har god ekspertise i både Kåre Gjelstad og Arne Sørensen, det er utrolig hva disse to er i stand til å gjøre! De finner løsninger på det meste!

Og glassmester Jon Halvorsen har vært til uvurdelig hjelp med alle vindusrutene i bussen i tillegg til mye annet, sammen med Rolf fra Drangedal. Så blant medlemmene våre har vi noen til det meste av oppgaver og mange som sitter inne med stor fagkunnskap.


Tidligere på året 1998 dro vi en tur til Hjartdal, til vårt medlem Jon Groven. Her fikk vi seter til bussen vår tatt fra en av hans mange busser på tomta. Disse fikk vi vederlagsfritt da setene i vår buss var borte. Ikke nok med de, fruen serverte middag til hele gjengen, og det var mange!

Deretter befarte vi tomta og så på det store utvalget han hadde både av busser, lastebiler og andre kjøretøy. Tusen takk til dere begge for alt sammen!

Setene ble senere trukket om hos en bekjent av Kåre på Hønefoss og ble lagret i hans private garasje.

De fleste av oss har nok lagret deler, papirer og annet bussmateriell hjemme. Under senger, på loft og i kjellere og garasjer, sikkert til fortvilelse for våre kone. Men slik er det, lagringsmulighetene er ofte en mangelvare og da må vi ta til takke med det som finnes!


Hos Bjørge hadde vi ikke bare denne bussen og arbeide på. Her var snutebussen, Forden, STB-bussen og kranvogna. Dette ble etter hvert en stor virksomhet. Men, som tidligere nevnt, hadde ikke dette vært mulig uten Christian og Rolfs store velvillighet! Vi har fått masse hjelp og assistanse underveis, både med praktisk hjelp, utlån av verktøy og gode råd.

En av arbeiderne hos Bjørge var med og bygde ØBR-bussen vår i 1961. Han var fortsatt i arbeid da vi kom med den for annen gang og hjalp oss med gjenoppbyggingen. Flott gjort!

Bussen ble platet om sommeren 2000. Deretter ble den lakkert i de originale fargene av Rolf himself i november.


Prosjektene våre er ikke akkurat lavkostnadsarbeid og våre inntekter er ikke av de aller største, men Bjørge har alltid vært svært imøtekommende med betalingsutsettelser når vi har hatt behov for det. Det kan vel også ha hendt at de har "glemt" enkelte ting!


Egen "garasje" bygges:


De fleste dugnaden foregikk innendørs, men de gangene verkstedet hadde fullt belegg med biler til reparasjon måtte vi stå ute. Det kunne være mang en kald fornøyelse på vinterstid, men vi ordnet oss etter hvert med en varmevifte. Bussen sto alltid ute etter dugnadsarbeidene og om vinteren ble den pakket inn i presenning.

Vi syntes litt synd på den, så igjen tok vi en prat med Christian og Rolf om dette. Var det noe vi kunne finne på? Igjen var hjelpsomheten stor, hvorfor ikke snekre ei tekke som bussen kunne stå under et sted på tomta?


Den 9. november 2002 satte vi igang med å framskaffe materialer til dette og i slutten av måneden sto "garasjen" ferdig. Bussen ble rygget inn og der sto den godt skjermet for vær og vind.

Så kunne vi kjøre den inn i verkstedet fri for både snø og presenning!


Vinteren 2006 var svært snørik og måking måtte til. Bussen var også noen ganger treg å starte på ekstra kalde dager.


Trykk HER for å finne bilder fra dugnader på Bjørge i 2005 og HER for 2006.


Mye hjelp har vi fått i årenes løp, foruten det som allerede er nevnt. Gratis batterier av firma Kjell Olsen, og dekk av Olav Dahle i Kjørbekk Gummiservice.


Økonomien er et stadig tilbakevendende spørsmål. Noe har vi fått av både distriktets banker og kommuner. Men Telemark Fylkesmuseum har virkelig vært en fabelaktig støttespiller. Samarbeidet med dem er enestående og det er ikke småpenger de har støttet oss med. Både ordinær støtte og med mange kjøreoppdrag og ikke minst med finansieringen av Norborgs gamle garasjeanlegg på Jønnevald. De fortjener all den takk vi kan gi!


Jeg har også tegnet noen gavebrev med forskjellige busser, som er solgt til medlemmene, og litt har det vel blitt av dette og.


Vi hadde planer om å stille med bussen på flere landsmøter men den ble ikke ferdig. Ett av de siste problemene var med hensyn til omregistreringen til det opprinnelige registreringsnummeret  H–4525. Disse skiltene hadde en dame på Rjukan fått på sin veteranbil.

Hun var villig til å overlate skiltene til oss, men Skien trafikkstasjon ga oss ikke tillatelse til å registrere bussen på disse. Etter en ny EU-regel av 01.01.2006 skulle dette ikke være til noe hinder, men Trafikkstasjonen kjente ikke til denne regelen da vi kontaktet dem våren 2006. Selv

ikke sjarmen til Magne og meg gjorde noe utslag hos damen bak skranken. Kanskje må vi sende noen andre neste gang?


Ved årsskiftet 2006/07 flyttet vi bussen opp til vårt nyinnkjøpte garasjeanlegg på Jønnevald.

Her fikk den plass sammen med sine andre bussvenner, trygt innendørs. Og dugnadene fortsatte med uforminsket styrke og med bussprat og kaker fra Lunde, i eget nysnekret spiserom.


Setene fra Hjartdal ble montert høsten 2007 og Gjelstads garasje var igjen klar for nye deler!


Bussen fikk til slutt tilbake sitt originale registreringsnummer og var ferdig restaurert i 2009.


Teksten er hovedsaklig basert på dokumenter fra Finn Arild Arntzen. Revidert av Ø. Sannnerud 2023



Tilbake til H-4525